Advokat Håkon Glomsaker i NAF, ble intervjuet i nr. 2008 og etterlyser fortgang i etableringen av Veitilsynet. Han henviser til Luftfartstilsynet som har et overordnet sikkerhetsansvar i forhold til luftfart. Debatten om etablering av et veitilsyn startet da takene i de nye tunnelene i Vestfold måtte repareres fordi det ikke var gjort et godt nok arbeid i utgangspunktet. Det første forslag var å etablere et tunneltilsyn. Det er ingen uenighet om at det trengs en uavhengig kontroll av veien. Problemet er at dette kun er en liten del av det totale ansvar knyttet til veitrafikk.

Hvis vi tar utgangspunkt i Luftfartstilsynet, Jernbanetilsynet og Petroleumstilsynet er formålet med disse bl.a. å utøve et overordnet sikkerhetsansvar for luftfart, jernbanedrift og aktivitetene knyttet til utvinning av petroleum. Dette innbefatter fast infrastruktur, fly, tog og prosessutstyr i tillegg til bl.a. bemanning til drift, vedlikehold og kontrollfunksjoner. Det er det totale system som skal være sikkert og det er liten tvil om at disse tilsyn i samarbeid med involverte selskap gjør en god jobb. Antall drepte og hardt skadde innen disse områdene er meget lavt.

Nå har Samferdselsdepartementet valgt en langdryg fremgangsmåte via et utvalg, for å utrede Veitilsynet. Hvis vi sammenligner med de eksisterende tilsynene nevnt ovenfor, ville det tilsvare at Luftfartstilsynet ble til et flyplasstilsyn som bl.a. kontrollerte at rullebanene var etter vedtatte regler. Jernbanetilsynet ville blitt et skinne- og styringstilsyn uten tilsynsansvar for togmateriell og personale som opererer togene. Hvor den parallelle grenselinje innen petroleumsaktiviteten ville gått er ikke så interessant i denne forbindelse. Det som imidlertid denne sammenligning klart viser, er det sikkerhetsmessige totalansvaret som de etablerte tilsyn er pålagt, ikke er planlagt innført for veitrafikken. Et tilsvarende tilsynsmessig totalansvar for sikkerheten på veiene må selvfølgelig inkludere vei, kjøretøy og førere av disse. Navnet på et slikt tilsyn vil da naturlig bli Veitrafikktilsynet. Nå er det forskjeller mellom disse områder. Antall fører på veiene er vesentlig større enn antall lokførere, piloter og oljearbeidere. Det endrer imidlertid ikke logikken, men vil gjøre oppgaven til et veitrafikktilsyn mer krevende. På alle disse områdene er det tross alt menneskene som har en vesentlig innflytelse på det totale sikkerhetsnivå. Dette gjelder muligens i enda større grad på veiene enn i de andre områdene. I et hvert fall er det hos førerne av kjøretøyene at hovedårsaken til de fleste trafikkulykkene på veiene ligger. Denne realitet vil et veitrafikktilsyn måtte ta utgangspunkt i.

                                                                                   Til topp på side

Departementets hovedetat i relasjon til veiene er Statens vegvesen hvor Vegdirektoratet er en integrert del. De har en instruks hvor det bl.a. heter: ”Vegdirektoratet skal for øvrig sørge for at etaten følger opp styringssignaler fra overordnet myndighet og derved gi publikum et tilfredsstillende tilbud/ytelse gjennom bl.a. å arbeide for et sikkert, miljøriktig og effektivt transportsystem…..” Her er det stilt opp en målsetning om et sikkert og effektivt transportsystem uten at det er nærmere angitt hvordan disse krav skal avveies. Behovet for en slik avveining blir åpenbar når en registrerer at en liten reduksjon av hastighetene på veiene vil gi en vesentlig reduksjon av antall drepte og hardt skadde. Tallmessig kan dette dreie som om ca 30 % færre drepte ved under 5 % reduserte hastigheter. I sine supplerende retningslinjer for NTP 2010-2019, krever departementene at ”Reisetider i og mellom regioner skal reduseres i perioden”. Konsekvensen av dette krav om reduserte reisetider, er at NTP ikke skulle inneholde forslag om selv små reduserte hastigheter slik at den vesentlig større sikkerhetsgevinst i form av færre drepte kunne tas ut. Det departementene i realiteten gjør via dette er at de kjøper seg spart reisetid og bl.a. betaler med menneskeliv. Dette særlig i lys av at hastighetene på mange veier burde ha vært satt noe ned, i lys av veistandard og praktisk vedlikehold. Dette ville gitt en liten økning av reisetidene, men en vesentlig større reduksjon av antall drepte. Hvor ellers i det norske samfunn, som vi ønsker å være stolte av, blir økonomiske og andre fordeler kjøpt og betalt med bl.a. menneskeliv, med vitende og vilje?

Sett i lys av dette er det forståelig at departementene ikke ønsker noe veitrafikktilsyn. Da ville også deres atferd måtte vurderes ut fra en overordnet sikkerhetsmessig vurdering. For alle oss andre, som har et behov for å bruke veiene for å komme fra A til B, er det viktig at vi kan gjøre det på en sikker måte. De fleste av oss, også NAF, ønsker frihet fra ulykker, død og lemlestelse. Et veitrafikktilsyn med et overordnet sikkerhetsansvar ville kunne medvirke til at dette ønske, i større grad, kan gå i oppfyllelse.     

(Innlegg trykt i Teknisk Ukeblad, 2208)