Nettavisen.no hadde 29. mai 2008 et intervju hvor bruk av ferdskriver var hovedpunktet. Intervjuet førte til et antall kommentarer som er kommentert nedenfor:

Det er tydelig at trafikk engasjerer, og det er bra, fordi vi har store forbedringspotensialer i retning av en sikrere trafikk. Jeg ser på trafikksikkerhet som summen av tre hovedfaktorer. Dette er sikre biler, på sikre veier, kjørt av varsomme førere. Vi får ikke en sikker trafikk hvis ikke alle disse faktorene samspiller på en god måte. Det hjelper lite om vi har de sikreste biler på aldri så fine veier, hvis vi ikke har varsomme førere som tilpasser seg til veien og trafikkforholdene.

Først litt om veiene. Vi har store forbedringspotensialer på veiene våre i Norge. Dette gjelder etterslepet i vedlikehold, utbedring av ulykkespunktene og videre oppgradering av gamle veier og bygging av nye. Det reduserte antall ulykker på E18 i Vestfold viser klart den generelle erfaring om at motorveier er sikrere enn de smalere veiene. Der trafikkgrunnlaget er til stede, er følgelig motorveier løsningen. Erfaringen både her og i Sverige viser også at 1+2 løsningen kombinert med en solid midtrekkverk, gir en vesentlig reduksjon av særlig de alvorlige ulykkene. På den andre siden vil vi aldri kunne bygge oss ut av trafikkulykkene. Det vil alltid være veier med ulik standard, fra kommunale bygdeveier til motorveier. I all fremtid vil vi derfor være avhengig av varsomme førere for å få til en vesentlig reduksjon av trafikkulykkene og antall drepte på veiene.

En av kommentarene trekker frem midtrekkverkene på E6 nord for Stjørdal. Her er det valgt 1+1 med solid midtrekkverk. Jeg kjørte der for få uker siden og stoppet for fotografering (Se: www.sikkertrafikk.no/e_safe_road.htm). Mine bilder viser at en veibane er bred nok til at en ambulanse kan kjøre forbi personbiler som har stoppet helt til siden. Hvorvidt en brannbil kan passere en lastebil vet jeg ikke, da trafikken var for stor til at jeg kunne måle veibredden. Om dette er behovet i en ulykkessituasjon, er en mulighet at hele veien må stenges og at motgående veibane benyttes for brannbilen.

Noen vil muligens se på veisystemet i Tyskland som et ideal. Der er det et nett av motorveier av god standard. Ser en på statistikken over trafikkdrepte, er Tyskland relativt sett, ikke bedre enn Norge. De har nesten dobbelt så mange trafikkdrepte pr. million innbyggere sammenlignet med oss. Omkring 15 % av de trafikkdrepte i Tyskland, omkommer på motorveiene og 85 % på alle de andre veiene. Deres problem knyttet til trafikkulykker er følgelig ikke løst ved hjelp av alle de fine motorveiene.

Bilene har blitt vesentlig sikrere de siste 10-15 årene både hva gjelder kjøreegenskaper og i forhold til beskyttelse av de som sitter i bilene. Dersom alle i bilen i tillegg bruker sikkerhetsbelte, gir dette et godt bidrag i retning av færre drepte og skadde, når det først går galt. En problemstilling i motsatt retning kan imidlertid være at de sikrere bilene kan friste til at førerne øker risikonivået slik at totalresultatet ikke blir så bra som det ellers kunne ha blitt.

Foto øverst: SAGAsystem's ferdskriver

Den siste og aller viktigste sikkerhetsfaktor er varsomme førere. En dybdeanalyse foretatt av Statens vegvesen viser at ulykkene hvor fører har hovedansvaret, dominerer med langt over halvparten av de drepte og hardt skadde. Over halvparten av alle biler i Norge kjører fortere enn angitt fartsgrense. Dersom ingen hadde brutt fartsgrensene ville vi fått ca 30 % færre drepte i følge beregninger som TØI har gjort. Dette er ca 70 personer pr. år, eller mer enn en person hver uke, hele året rundt. Hvordan er det mulig å redde disse mennesker fra å havne under torva? Dette spørsmålet førte til forslaget om bruk av ferdskriver i alle bilene. Jeg forstår godt reaksjonene, men et interessant moment som indirekte kommer klart frem fra de mange kommentarene er at ferdskrivere i alle bilene virkelig vil gi vesentlig færre brudd på fartsgrensene og kunne være et reelt bidrag til sikrere trafikk. Når det gjelder hvordan denne teknologien utformes, er det forskjellige løsninger. I Danmark har flere forsikringsselskaper tilbud om installering av ferdskriver knyttet til forsikringen. Dette gir en betydelig rabatt på premien som må betales. På den andre siden vil denne rabatten reduseres ved brudd på fartsgrensen. Kommentaren med henvisning til bruken av denne teknologien i Australia viste at de også inkluderer et system som fysisk begrenser føreren fra en overhastighet. Dette synes å likne på et system som er utviklet i Sverige og testet av Vägverket. Her er det følgelig forskjellige måter å angripe denne problemstillingen på. En liten detalj knyttet til beskrivelsen av det Australske forslaget var at henvisningen var til en avisartikkel med etterfølgende kommentarspalte. Kommentarene, og det var mange, var nesten helt konsekvent negative til forslaget. En årsak til dette kan være at de som protesterte var de som følte seg berørt ved at de gjerne kjører for fort, mens alle de andre ikke hadde noen grunn til å bruke tid på et godt forslag. Hvis dette er riktig kan en slik kommentarspalte fort gi et helt feil bilde.

Det overordnede spørsmål er imidlertid, om det er etisk akseptabelt, i et sivilisert samfunn som vi ønsker å være stolte av, å ta livet av så mange mennesker hvert år, fordi vi skal komme litt fortere frem på veiene? Hvor ellers i samfunnet vårt, kjøper vi fordeler og betaler med menneskeliv? Jeg vil håpe at flere tenker gjennom dette og hvordan antall drepte på veiene kan reduseres og fremmer sine forslag til forbedringer. En diskusjon på sak, knyttet til konkrete alternativer for å få en sikrere trafikk, vil muligens kunne føre oss i riktig retning.

 Til topp på side