Einar Øverenget, Filosof,  ACTIVA Humanistisk Akademi 

Førerkortet gir muligheter. Det gir oss anledning til å forflytte oss nærmest hvor vi vil og når vi vil med en hastighet og rekkevidde som langt overskrider vår medfødte bevegelsesevne. Men førerkort deles ikke ut til hvem som helst. For å få adgang til denne utvidede bevegelsesfriheten kreves i Norge at en rekke krav innfris: Du må være fylt atten år og du må bestå både en teoretisk og en praktisk prøve.

Retten til å kjøre bil er ikke en medfødt rettighet. Det er en rett som gis av staten – til de som oppfyller visse kriterier. Og du må være villig til å akseptere disse kriteriene for å få rett til å føre et kjøretøy på lovlig vis. Om du ikke er villig til det vil du på ingen måte bli straffet for det – du vil bare ikke bli gitt retten til kjøre bil.

Hva om de som fastsetter disse kriteriene gjør en liten tilføyelse: Førerkortet, som du alltid skal ha med deg i bilen, skal ha en liten microchip som er koblet til en nasjonal sentral. Denne sentralen kan ved hjelp av gps og et nasjonalt veikart med alle fartsgrenser tegnet inn, kontinuerlig overvåke alle bilister og måle deres hastighet opp mot fartsgrensen der de er.

Hvert år dør i overkant av 200 mennesker i trafikken – og ofte er det menneskelige feil som ligger til grunn for disse tragediene: Blant dem står høy fart og farlige forbikjøringer sentralt.

Sant nok, det foretas kontinuerlig kontroller for å avdekke og straffe brudd på trafikkreglene og for avskrekke mennesker fra å bryte dem. Men kontrollene fanger kun opp en viss prosent av ulovlighetene. Ville det ikke være bedre om vi hadde et system som fanget opp 100 prosent? En hastighetschip i førerkortet ville gjøre det – i forhold til fart. Alle fartsoverskridelser ville blitt avslørt, og alle bilister ville vite at det ville skje.

Bilister bremser opp der hvor de vet det er montert kameraer for automatisk fartsovervåkning – den eneste forskjellen på det systemet og det jeg beskriver er at nå vil det i praksis være en kontinuerlig automatisk fartsovervåkning som vil få bilister til å bremse ned og holde seg innenfor fartsgrensen hele tiden.

Dette er forøvrig ikke morgendagens teknologi – det er dagens teknologi. Det burde være lett å få til. Og siden alle førere er underlagt dette kontrollregimet vil vi ikke bare bli overvåket individuelt, men også i forhold til hverandre. Med andre ord, ikke bare vil det være mulig å ta alle fartsoverskridelser – det vil også bli mulig å ta alle farlig forbikjøringer også.

Er ikke dette et fantastisk tiltak – og teknologien er allerede på plass. Hvorfor ikke bare sette i gang? For høy fart og farlige forbikjøringer dreper – det er all grunn til å tro at dødstallene i trafikken vil gå ned.

Jeg har presentert forslaget ved mange anledninger og for mange forskjellige grupper av mennesker – og har møtt liten grad av entusiasme. ”Ja, men”, innvender jeg, ”det innebærer at en rekke mennesker faktisk ikke vil bli drept i trafikken – en av dem er kanskje deg eller en av dine nærmeste”. Innvendingen hjelper ikke. Og jeg må medgi, jeg er ikke overbevist selv heller. Det er noe jeg ikke liker ved dette forslaget. Hva er det?

Jeg tror det vekker noen intuisjoner som stikker dypt i oss. De har å gjøre med frihet.

Frihet. Jeg liker det ordet. Det rører ved en nerve i meg: Å bestemme over seg selv. Allerede som barn likte jeg smaken av det ordet – frihet – og jeg likte dårlig at de voksne ikke lot meg gjøre som jeg ville. Jeg ville bestemme over meg selv – jeg ville ikke at de skulle bestemme over meg. Det å stadig møte mennesker som på en eller annen måte mente å ha rett til å bestemme over meg gjorde meg, allerede som ganske liten, sint.

Men er reaksjonen på den totale trafikkontroll bare uttrykk for barnslig trass? Jeg tror ikke det. Reaksjonene stikker dypere enn som så. De har å gjøre med en grunnleggende menneskelig drivkraft: Å styre seg selv. Det er det frihet dreier seg om. Frihet er ikke ensbetydende å gjøre alt man har lyst til eller å følge alle sine innfall. Frihet er retten til å bestemme over seg selv. Det kan noen ganger innebære å avstå fra å gjøre noe man har lyst til – og andre ganger det motsatte: Å tvinge seg selv til å gjøre noe man ikke har lyst til, men som man allikevel mener er rett.

Det finnes to måter å styre mennesker på: Utenfra og inn – ved hjelp av lover, regler og sanksjoner – og innenfra og ut, der individet inviteres til å styre seg selv. Den første kan vi kalle juridisk, den andre etisk. Men hva skal vi egentlig med den siste av disse styringsmekanismene om det finnes andre mekanismer som gir bedre resultater i form av færre drepte i trafikken?

Det kan være fristende å velge kontrollmekanismer som er så intense at mennesker aldri ville falle for fristelsen til å bryte regelverket – og sanksjoner som er så harde at vi aldri vil glemme det – men om vi velger slike mekanismer så gjør vi samtidig noe med de menneskene vi styrer: Vi går så langt i å overprøve deres selvstyring at vi samtidig undergraver tanken om det personlige ansvar.

Men gjør det noe da – om resultatet er færre drepte i trafikken? Vel, to spørsmål melder seg.

For det første, skal vi la mennesker utføre handlinger under et så strengt overvåkningsregime at opplevelsen av personlig ansvar forvitrer? Jeg tror mennesker nok kan venne seg til dette, men da blir også selvforståelsen raskt som følger: Det kommer ikke til å skje noe galt, noen passer på meg.

Og denne selvforståelsen avføder det andre spørsmålet: Bør vi ikke også velge tilsvarende strategi på alle andre områder i samfunnet der personlige feil kan medføre at liv går tapt? En suksesshistorie i trafikken kan være et argument i favør å generalisere den totale overvåkning. Men hva slags samfunn har vi da?

Nullvisjonen som Stortinget har vedtatt for trafikksikkerhetsarbeidet er en god visjon i den forstand at vi ønsker færre – ja, helst ingen – drepte i trafikken. Men den er farlig om man er villig til å gjøre hva som helst for å oppfylle den.

                                                                                   Til topp på side

Frihet til å bryte lov og regler.

Filosof Einar Øverenget, tidligere leder av Humanistisk Akademi AS, har i sin kronikk i Vegenogvi nr. 02/2011 en beskrivelse av hva han kaller ”Den totale trafikkontroll”. Det han i realiteten beskriver er en datalogger som registrerer og videreformidler om bilen kjører fortere enn tillatt fartsgrense der den befinner seg. Dataloggeren behøver ikke å registrere hvor bilen befinner seg bortsett fra når bilen bryter fartsgrensen. En slik registrering liker ikke filosofen ut fra en begrunnelse av at det vil frata han noe av hans frihet. Frata han muligheten til selv å bestemme, til ”å styre seg selv.”

Hva er det egentlig filosofen ønsker? Jo, han ønsker å kunne bryte fartsgrensen uten at noen oppdager det. Eller sagt på en noe mer generell måte. Han ønsker å ha frihet til å bryte lov og regler uten å bli oppdaget. Antagelig er han blant de fartsglade som bryter fartsgrensene. Statens vegvesen registrerer at til enhver tid er det over 50 % av bilene som bryter gjeldende fartsgrense der de kjører. Så han er ikke alene.

Filosofen hyller sin frihet. Nå har frihet to sider. Det ene er frihet Til å kunne kjøre så fort som han vil. Den andre siden er frihet Fra ulykker , død og lemlestelse. Det er også de mennesker på veiene som setter pris på å komme sikkert hjem til sine barn og ektefelle. De ønsker seg frihet Fra ulykker. De ønsker frihet Fra å bli møtt av en fartsglad bilist i svingen som skrenser over i motgående kjørefelt fordi han utøvet frihet til fart og moro på veien, slik filosofen ønsker.

Det er for så vidt greit nok at en fartsglad kjører av veien og omkommer. Det blir å sammenligne med en fjellklatrer som faller ned og blir drept. Fjellklatreren gjør dette av fri vilje og har vurdert risiko mot fordeler. Den fartsglade har også muligens vurdert risiko mot fordeler, men det er en vesentlig forskjell. Fjellklatreren vil normalt kun risikere eget liv. Den fartsglade kan ta livet av uskyldige mennesker som kun er avhengig av bil og som kjører varsom slik loven forlanger. Er det etisk holdbart i et sivilisert samfunn, at uskyldige skal drepes eller lemlestes fordi de fartsglade skal ha frihet til å kunne bryte lov og regler på de offentlige veiene? 

Per A Løken, SikkerTrafikk.no

PS: Det er kanskje ikke riktig å tro at behovet for å styre seg selv, med frihet til å bryte lov og regler, er medvirkende årsak til at filosofens aksjeselskap nå er konkurs.

(Ovenstående replikk er trykt i vegenogvi, nr.03/2011)

22. april 2011 ble følgende E-post sent til filosof Øverenget: