|
Det har vært mange oppslag om
dødsulykken i Lavangsdalen nylig. Denne tragiske
ulykken ville sannsynligvis vært forhindret hvis det
hadde vært midtrekkverk på veien slik politiet
anmodet om i 2004.. Det er også andre endringer som
kunne redusert sannsynligheten for at ulykken var
skjedd. Det spesielt kjedelige denne ulykken
illustrerer er imidlertid den dårlige oppfølging som
eier av veien har gitt denne utsatte veistrekningen.
Grunnen til at denne veien, E8 er spesielt utsatt
kan muligens være at veien er bedre her enn det som
er vanlig i området og at dette har ført til at
mange holder for stor fart.
De mange oppslag og det brede
engasjement fra mange, fra helsevesenet, politiet,
politikere og til enkeltpersoner, viser at det her
må være potensialer for forbedringer av
trafikksikkerheten. Forslagene til forbedringer kan
fokuseres på denne spesielle strekningen, men det
mest konstruktive ville være å se om selve det
overordnede systemet vi har kan forbedres. Det vil
kunne få vesentlig større betydning enn om bare
veien gjennom Lavangsdalen ble gjort sikrere.
Innen de fleste andre deler av
vårt samfunn er det etablert tilsyn som har et
spesielt ansvar for sikkerheten. Disse tilsyn er
organisert uavhengig av de operative enheter slik at
det ikke blir et sammenrøre mellom hensynet til
sikkerhet og andre målsetninger. Det vi trenger er
et veitrafikktilsyn som er helt uavhengig og som
sorterer under et annet departement enn SD. Dette
tilsynet må, som alle andre tilsyn, etablere klare
forskrifter for sitt ansvarsområde.
Eierne av veiene og de enheter
som disse setter til å bygge og drive veiene
forutsettes deretter å følge de etablerte
forskrifter. Dersom dette ikke gjøres bør vegloven
gis nødvendige paragrafer slik at de ansvarlige kan
straffes FØR ulykker skjer. Dette vil være i tråd
med slik det er for jernbanedrift, luftfart,
sjøfart, oljevirksomhet, industri, osv. i dette
landet. Det er ingen logisk grunn for at ikke
sikkerheten på veiene skal gis en tilsvarende
prioritet.
Først når eier av veien gis et
juridisk ansvar blir det et delt ansvar for
sikkerheten på veien, slik Nullvisjonen angir. Da
først vil ansvaret reelt deles mellom trafikantene
og eier av veiene. Med dagens system kan eier av
veien oppføre seg slik det er dokumentert for E8
gjennom Lavangsdalen uten at det får noen
konsekvenser for verken enkeltpersoner eller
organisasjon.
SD foreslo i statsbudsjettet
for 2011 at det etableres et vegtilsyn lagt under
vegdirektøren i Statens vegvesen. Dette viser en
vesentlig mangel på forståelse av fundamental
sikkerhetstenkning. Dette blir nesten å sammenligne
med at Petroleumstilsynet ble lagt under Helge Lund
som sjef for Statoil. Vegdirektøren er pålagt via
instruksen for Statens vegvesen å ”arbeide for et
sikkert, miljøriktig og effektivt transportsystem."
Her er det listet tre målsetninger som delvis er i
direkte konflikt med hverandre. Nettopp for en god
vei som E8 fremkommer denne konflikten klart i form
av de høye ulykkestallene. Veien er av de beste i
landsdelen og fartsgrensen var satt til 90 km/time
på store deler av veien. Dette ga redusert reisetid,
eller tidskostnad som vei-ekspertene kaller det.
Betalingen kom imidlertid i form av ulykker. Statens
vegvesen konstruerte en effektiv vei, men greide
ikke samtidig å lage den sikker, fordi det
forutsatte en lavere fartsgrense og dermed dårligere
effektivitet. Alternativet hadde vært å bygge veien
som en 2 + 1 vei med solide midtrekkverk. Det hadde
kostet noe mer, men da ville effektivitet og
sikkerhet gått hånd i hånd. Det vi trenger er et
uavhengig veitrafikktilsyn som har myndighet til å
fremme sikkerheten på veiene. Da har vi muligheten
til i fremtiden å få etablert effektive veier som
samtidig er sikre. Hvis sikkerheten ikke er
ivaretatt i form av midtrekkverk og mykgjorte
sidekanter, må fartsgrensen settes slik at
sannsynligheten for at menneskeliv går tapt ved
møte- eller utforkjøringsulykker er rimelig liten.
Dette er i realiteten det svenskene har gjort via
sin fulle gjennomgang av fartsgrensene. Resultatet
av denne gjennomgang ble at 70 % av de statlige
veiene i Sverige har en fartsgrense på 70 km/time
eller mindre. I Norge har nærmere 70 % av riks- og
Europaveiene 80 km/time som fartsgrense. Denne
reduksjonen av fartsgrensene i Sverige førte til at
tidskostnaden gikk en del opp samtidig som at
ulykkene ble sterkt redusert. Antall drepte i 2010
ble redusert med nærmere 20 % i forhold til året
før.
Det vil være å håpe at ulykken
i Lavangsdalen gir grunnlag for å tenke sikkerhet i
et større perspektiv enn bare å forbedre sikkerheten
på E8 i Nord-Norge.
Innlegget er trykt i Teknisk
Ukeblad 0211.
Til topp på side |
